Livet er ikke en tilfeldighet. Det er etter hvert blitt en sannhet hos meg. Jeg har aldri før trodd at min oppgave her i livet skulle være å gi folk forskjellige typer behandling eller kurs. Sant å si visste jeg ikke hva jeg skulle bli. Selv etter at jeg hadde utdannet meg til Siviløkonom i 1990 visste jeg ikke hva jeg skulle bli. Til tross for en bra jobb mede gode kollegaer, så var det ikke dette som interesserte meg. Faktisk var det ofte motsatt. Jeg hadde en slags aversjon for et økonomisk system som hadde den sterkestes rett, men det var vanskelig å sette ord på det. Likevel fortsatte jeg med en jobb innen finans, for jeg visste ikke hva jeg skulle bli. Så det ble: "Skomaker, bli ved din lest".
Jeg var 33 år. Året var 1995. Etter fem år i jobben var det blitt rutine. Jeg merket at andre fikk bedre lønnstillegg enn meg. Jeg følte på urettferdigheten, og tenkte med meg at jeg ville ha mer igjen for arbeidet. Jeg ba derfor sjefen min om å få gå på et lederkurs. Jeg hadde en klok sjef, så han så dette straks som en god ide, selv om jeg ikke hadde en lederposisjon. Jeg tror nok han så jeg kunne ha godt av en videre utvikling
Kurset var som å gå inn i en ny verden. Her fikk jeg gjøre noe jeg ikke frivillig gjorde. Å gå innover i meg selv. Veien til å bli leder gikk gjennom meg selv og min personlige utvikling. Og jeg syntes det var gøy. Her fikk vi også leke, samtidig som vi jobbet godt med oss selv. Alt gikk fint på den første samlingen, som endte opp med at vi fikk med oss et evalueringsskjema hjem. Det skulle fylles ut av kollegaer, som skulle besvare en del spørsmål, slik at det ble en slags profil for meg. En slags dom.
Ved slutten av den andre samlingen skulle vi få dokumentet med hemmelige besvarelser. Jeg var veldig spent da jeg åpnet dokumentet på mitt hotellrom. Jeg leste gjennom det. Jeg ble helt tom. Mistet all energi. Det sto ikke noe galt i dokumentet, men det var nok det jeg lette etter. Jeg var sulten på tilbakemelding, men forventet tydeligvis mer ris enn ros.
Jeg dro hjem. Det var helg, og jeg fortsatte å være tom. Mandagen kom, og jeg var bekymret. Jeg hadde vondt i nakken, og kjente at både høyre og venstre arm dovnet av. Jeg tenkte på døden, og en frykt nærte meg. En kollega nevnte i forbifarten at dette var et av signalene på hjerteinfarkt. Det ble bensin på bålet. Tankene mine slukket ikke redselen, men bygde den større. Hva var galt?
På kvelden var jeg hos en venn og hjalp til med å bære inn noe material. Etterpå hadde vi en kaffepause. Da fortalte jeg om mine bekymringer, om nakken og om de avdovnede armene. Da skjedde det noe jeg aldri glemmer. Som kastet som en sterk elektrisk puls fra oven, eller som lyn fra klar himmel, ble jeg med ett rammet av noe som jeg holdt på å svime av fra. Jeg ble livende redd, og trodde at døden inntraff. Jeg begynte å hyperventilere, og ble veldig varm. Jeg mistet all kontroll. Jeg har aldri før, og aldri siden vært så redd. Mine venner ble nok også veldig redde. Det var ikke lett å forstå hva som var i det bleke ansiktet annet enn en enorm frykt. Jeg skalv over hele meg. De ringte nødtelefonen for meg. Jeg fikk snakke med en som gikk gjennom en liste for å finne ut hva som var galt. Ingenting tydet på hjertefeil. Jeg var ikke beroliget. Bare sønderknust som menneske.
Den kvelden torde jeg ikke dra hjem, så jeg fikk overnatter hos mine venner. Jeg la meg, men fikk ikke sove. Jeg var helt sikker på at hvis jeg sovnet da, så ville jeg aldri og igjen våkne. Og hvor ville jeg havne hvis jeg døde? Jeg ble mer og mer trøtt. Til slutt begynte jeg å tenke på hva jeg hadde ønsket å utføre i livet, men aldri gjort. Jeg tenkte spesielt på at jeg hadde hatt lyst å bli forfatter, men hadde aldri gjort noe med det. Bare utsatt det. Jeg var fortvilet, men sovnet likevel på morgenkvisten
Neste morgen våknet jeg, og var helt utslitt. Men jeg dro på jobben. Det fortsatte jeg med, selv om bekymrede kollegaer så at noe var galt fatt med mit hvite ansikt.
Ikke ville jeg dra til legen. Jeg trodde ikke jeg ville bli tatt alvorlig. Dessuten var jeg ikke særlig glad for å gå på slike steder. Etter en stund med vond nakke gikk jeg til fysioterapeut, for jeg merket at jeg hadde angst bare når jeg hadde vond nakke. Aldri ellers. Jeg fikk 10 timer behandling, og ble merkbart bedre. Men visse ting bare akselererte.
En dag jeg skulle på butikken for å handle, gikk jeg og handlet de få tingene jeg skulle ha. Det var lang kø i kassen. Plutselig ble jeg varm i hodet, og holdt på å svime av. Jeg var livende redd for å svime av i offentlighet. Jeg sprang og la fra meg varene i hyllene, og kom meg raskt ut. Vel hjemme igjen var livet tomt og mørkt. Tankene seg inn i bevisstheten: "Var det dette livet skulle handle om?" Skulle jeg bli en av disse som hadde forferdelige dager og bli en slags utstøtt? Tankene forferdet meg, og jeg prøvde å sove på sofaen, men det var ikke særlig lett med den angsten. Jeg gråt.
Så kom nettene. Jeg vekslet mellom å være helt fin, og å være helt tom. Jeg kunne legge meg om kvelden og være helt fin. Etter en times søvn våknet jeg med mareritt. Jeg var kvalm, og mye rart sveivet gjennom hodet mitt. Jeg hadde ikke følt meg slik før. Jeg måtte sette meg opp. Jeg var helt ugjenkjennelig. Det var som om jeg hadde byttet ut min gamle personlighet. Den nye var helt ugjenkjennelig. Jeg var livende redd for å dø, og var redd for konsekvensene med å dø. Jeg klarte ikke ligge lenger.
Jeg sto opp midt på natta. Jeg gråt, og var sint. Ingenting hjalp. Jeg begynte å lage lyder, og det hjalp, men bare så lenge jeg lagde dem. Når jeg sluttet var det like ille. Jeg prøvde å røre meg, og det hjalp, men bare så lenge jeg rørte meg. Jeg gikk ut, og gikk noen kvartaler bortover, men så ble jeg redd igjen, at jeg skulle falle om og dø, og ingen ville finne meg før det var for sent.
Til slutt var det som om denne rare personligheten inni meg rant ut igjen etter noen timer, og jeg ble veldig avslappet. Da sovnet jeg igjen.
Slik gikk det lenge. Ikke før det hadde gått ca to år gikk jeg til legen. Jeg trodde fremdeles ikke jeg ville bli tatt på alvor, men det ble jeg. Det fikk et navn: PANIKKANGST. Det gjorde alt lettere å leve med. Og jeg fikk noen piller som ville gjøre nakken mer av, for når nakken var myk, så hadde jeg ikke angst. Jeg tok en halv pille hver gang det ble for ille. Da tok det bare 20 minutter, så var alt over.
I 1997 skjedde det noe vidunderlig. Jeg hadde allerede begynt å interessere meg for alternativ åndelig litteratur, og var blitt medlem av Bokklubben Energica. Der hadde jeg sett noe om en bok som het "Silvametoden". Jeg syntes det hørtes interessant ut, og fattet interesse for at det gikk an å gjøre noe arbeid med meg selv. Plutselig en dag ser jeg en annonse i Rana Blad om at det skulle være kurs i Mo i Rana, og jeg gikk på et gratis foredrag om kurset. Jeg ble overveldet over muligheten for å kunne gjøre noe selv. Var kurset virkelig så fantastisk? Eller var det glatt amerikansk propaganda? Jeg valgte å prøve. Det gjorde jeg lurt i.
To uker før jeg begynte på kurset var jeg hos bedriftslegen. Der fikk jeg konstatert for høyt blodtrykk. Så høyt at jeg måtte komme tilbake om en måned. Midt mellom disse to målingene skulle jeg gå Silvakurset. Optimistisk og kjekk sa jeg til helsesøstera at jeg ville være helt god igjen om 14 dager, Jeg vet ikke om ho trodde noe særlig på meg, men jeg var sikker i min sak.
Kurset begynte, og jeg lærte mange teknikker som gjorde at jeg kunne bedre helsen min bare med tanken. Og reklamen holdt ord. Det begynte raskt å skje noe med kroppen min, og med bevisstheten min. Jeg fikk noen av de som gikk på kurset å jobbe sammen med, og de ble til nære venner. Etter 14 dager var det igjen å få målt blodtrykket. Jeg fikk rett. Det var nesten normalt. Dette gjorde at jeg fortsatte å bruke dette verktøyet i lang tid fremover.
Bruken av metodene i Silvametoden hjalp med veldig mye. Og jeg begynte å se mye mer positivt på livet. Da jeg var hos bedriftslegen og fikk konstatert panikkangst ble jeg spurt om jeg ville ha medisin mot angsten. Jeg takket nei. Medisin var ikke min greie. Men jeg fikk rekvisisjon på psykolog. Det hjalp jo lite. For psykolog kunne ikke oppdrives på et halvt år. Tidligst. Men en av mine venninner hadde begynt hos ei som drev med healing, og dit dro jeg også.
Healeren fant stadig nye ting i meg som skulle ut, og jeg kjente at det begynte å skje noe. Etter hvert ble jeg mer nysgjerrig på nye ting, og det dukket stadig opp noen kurs jeg ville gå på, for kursene hjalp meg å bli klar over hvem jeg var og jeg følte meg lykkelig sammen med likesinnede.
Det store vendepunktet kom etter et helgekurs i Mo i Rana, som ble etterfulgt med ei hel uke i de dype skoger i Sverige, der jeg fikk jobbet intenst med meg selv. Etter dette, i slutten av 1999 tok jeg store steg framover.
Jeg dro for første gang på alternativmessa i Oslo, og hadde lært meg å gå rundt på intuisjon, og se hva som dukket opp for meg. Det var to ting som var av spesiell betydning. Det første var en amerikaner, kledd i turban, som tilbød å rense auraen. Men han holdt på hørte jeg at han uttrykte et "oh". Jeg måtte spørre ham hva det var for noe, og han sa: "Oh, this guy is a writer". Jeg ble målløs. Kunne han virkelig vite at jeg hadde interesse for skriving? - Jeg ble glad og oppglødd. Jeg gikk videre, og kom til noen som holdt på å fotografere og analysere auraen. Tolkningen av auraen sa bl.a. at jeg burde begynne med healing, for jeg hadde evner i den retningen. Merkelig, for jeg hadde fått en kursinvitasjon til et sjamanhealingkurs i Bodø. Jeg bestemte meg for å gå og hørte et foredrag av denne sjamanen, og jeg følte umiddelbart at dette hadde noe for seg. Og jeg gikk fem kurser hos ham i løpet av to år.
Men jeg gikk også og forhørte meg om Reiki- kurs. Jeg hadde hørt litt om disse healingkursene, og hørte på et kurs som gikk over en helg. Det passet meg godt. Og enda bedre passet det at kurset kom til meg tre måneder etterpå, til Mo i Rana. Og dette kurset var et nytt vendepunkt, og alt gikk med stadig raskere fart.
Etter Reikikurset møttes vi som gikk kurset en gang pr måned i nærmere to år. Vi behandlet hverandre og utvekslet erfaringer. Men til slutt ble dette over, og vi gikk hver til vårt.
Etter en stund var det noen i denne gruppa som sa at jeg burde begynne med healing. Min reaksjon var rask. Dette skulle ikke jeg drive med. Det hadde jeg ikke evner til. Men motvillig gikk jeg til det skrittet å ta imot noen klienter, bare for å få bevis. Uten bevis bille jeg ikke gjøre dette. Det merkelige skjedde den første gangen jeg tok imot en klient etter å ha kjøpt meg en behandlingsbenk. Akkurat idet jeg la hendene mine på klienten, så var det som om noen la sin hånd på min høyre skulder. Jeg snudde meg rundt, og så selvfølgelig ingen der. Etter noen dager kom det en bekreftelse. Det hadde skjedd en masse med klienten. Min tvil var i ferd med å snu.
Jeg fortsatte med dette utover i 2000, og det var noen som sa med meg at jeg måtte ta meg betalt for jobben jeg gjorde. Betalt? - Nei, det ville jeg ikke. Men uten at noen visste det, sa jeg med meg selv at jeg ikke ville ta betalt før den 1. august det året. Så hva skjer? Jo den 1. august kommer en venninne til meg og vil ha healing. Når det er ferdig insisterer hun på å betale. Det var som en innvielse.
Jeg leide meg nå lokaler iblant, og begynte mer og mer å tenke på å slutte i jobben og starte med healing på heltid. Men frykten i meg var for stor. Jeg så ingen løsning.
År 2000 var et skifte. Et nytt millennium var begynt. Kanskje lå dette i lufta.
Jeg ble med på en tur til England i regi av Round Table. Og dette var en fantastisk fin tur. Noe av betydning skjedde på den turen, for på vei til flyplassen kjente jeg til angsten min for siste gang. Og plutselig gikk det opp en ting for meg, som viser tingenes iboende synkronitet. For på denne turen var vi på besøk hos bristiske venner i Blackpool og Manchester. Da kom jeg plutselig på hva som skjedde høsten 1995. Jo en måned frør jeg fikk angsten, så var vi også på en tur med Round Table. Og vi var i Blackpool og Manchester. Jeg fikk ikke ord for min oppdagelse. Det var som om jeg hadde hentet angsten i England, og levert den tilbake i England.
I slutten av juni hadde jeg vært på en ukes kurs i Spania, og kom lamslått hjem. Jeg kunne ikke si hva som hadde skjedd, men noe var det. Da jeg kom hjem etter kurset skulle jeg jobbe en uke før jeg skulle ha to uker ferie. Jeg fikk advarsel om at jeg burde ta ferie direkte, men jeg trodde jeg visste best. Men det visste jeg ikke.
Jeg kom hjem på morgenen med nattoget, og var bare hjemme og dusjet før jeg dro på jobb. I et finansieringsselskap er det normalt å snakke om aksjer og eierskap. Dette ble nå til ord som jeg nærmest ikke forsto lenger. Jeg følte meg som en alien fra en fjern planet. Hva var en aksje? Var dette viktig? Jeg ble virkelig helt forvirret.
Hele denne uken hadde jeg store problemer med å konsentrere meg om denne uviktige jobben. Jeg var glad det snart var ferie. Jeg fikk ikke gjort det Guds skapte grann. Jeg fikk surfa litt på internett, og alle ting dreide seg kun om åndelige og alternative ting. Men ikke jobb.
Da jeg hadde hatt to uker ferie møtte jeg en venninne som drev på med healing på heltid, og vi begynte å planlegge Nordlysbuen Alternative Forum. Det ble raskt en realitet, og i løpet av høsten hadde vi samlet ikke mindre enn 100 mennesker en kveld for å høre på et foredrag om UFO. Arbeidet vårt gjorde at vi raskt samlet interesserte folk i området, slik at de fikk et møtested for å møte andre som var interessert alternativ tankegang.
Min egen utvikling var ikke til å snu. Det gjeldt bare å vite hvordan det skulle gjøres. Åpenbaringen kom fra noen kvinnelige kollegaer som hadde 20 % permisjon. Jeg ba derfor sjefen min om 25 % permisjon for å jobbe med healing. Jeg visste før jeg spurte ham at jeg fikk ja. For jeg ville det, og det var alt som betydde noe for meg. Men han hjalp meg mer enn han trodde akkurat da. Han ga meg en tidsbegrensning av permisjonen, så jeg måtte ha bestemt meg før 30.6 året etter for hva jeg ville drive med. Som det går når vi setter en tidsfrist, så gikk det fortere enn tidsfristen jeg fikk.
Den første dagen jeg hadde en klient, og hadde fri, så var jeg veldig lykkelig. Jeg kjente på at jeg likte denne friheten. Det var dette jeg ville. Jeg begynte å ta permisjon selv på dager jeg ikke hadde klienter. Det var ingen vei tilbake, bare et tidsspørsmål.
Da nyåret 2001 kom ble jeg oppringt av to venninner om et kurs som skulle være på Dønna. Jeg hadde vel ikke tenkt å dra dit, men når to stykker spurte, så følte jeg at det var noe som kalte på meg. Jeg dro. Kurset var en slags opplæring i åndelige sannheter, men jeg var bare opptatt av en ting: - Når skulle jeg slutte i jobben min. Jeg fikk en kanalisering hos kurslederen. Han sa at jeg allerede hadde vært med på en fest i løpet av den tiden jeg sov og feiret at jeg skulle slutte i jobben. Merkelig. Jeg kjente i løpet av kurset en følelse av frost langs ryggraden, og jeg visste at dette var noe som ga slipp. Og gjett om det gjorde.
Jeg kom på jobb igjen på mandag, og en venninne som hadde vært på kurset snakket med meg på morgenen på telefonen om de opplevelsene vi hadde hatt. Ikke mer enn det. I totiden ringte ho meg tilbake. Ho hadde sagt opp jobben sin for å begynne med healing. Det var litt sjokkerende, for jeg hadde sittet og tenkt på det samme. Det gikk to dager, så visste jeg i hjertet at dette var riktig, og min oppsigelse kom. Jeg skulle slutte i august, og jobbe bare med healing.
Jeg ventet en måned før jeg fortalte det til familien min. En dag jeg var veldig lykkelig ringte jeg til pappa. Jeg skulle fortelle ham en stor nyhet. Da jeg slapp katta ut av sekken syntes han slett ikke det vart så storartet som jeg syntes. Jeg måtte være så snill å ta tilbake jobben. Nei det kunne jeg ikke. Jeg visste jeg hadde gjort det rette. "Nå blir jeg trist", sa pappa. "Her forteller jeg deg en lykkelig nyhet, og så bli du trist", repliserte jeg. Pappa prøvde å få de fem søsknene mine til å overtale meg til å beholde jobben, men jeg var ubøyelig. Han forsto ikke, og hadde heller ikke forutsetninger for det.
Etter at jeg hadde bestemt meg for å slutte i jobben traff jeg flere alternativ- terapeuter som var på jakt etter lokaler. Det ble til at vi arbeidet ut an felles plan for å etablere oss i et felles hus. Vi var ti stykker til sammen. Dette var veldig givende, og samtidig mye å koordinere. Fra høsten 2001 startet jeg med egen virksomhet da tiden min som ansatt var over. Samme dag hadde vi nye lokaler sammen.
I løpet av den perioden vi hadde planlagt sammen, møttes vi ofte. En slik kveld ble spesiell for meg. Jeg ga flere av dem healing i løpet av kvelden, og da jeg fikk opp noen beskjeder til dem sa jeg dem høyt. Til slutt ble det sen kveld, og det var en av damene som ikke fikk noe, og hun sa: "Skal ikke jeg få en kanalisering"? - Jeg sa jeg kunne gjøre som da jeg sendte fjernhealing, og kunne skrive opp den informasjonen jeg fikk opp på et ark. Da jeg begynte det arbeidet ble jeg veldig forbauset. Da jeg skulle skrive ned det som jeg fikk opp, kom det som en stemme i meg som sa til meg: "Dette er ikke en fjernhealing. Dette er kanalisering". Jeg kunne ikke blitt mer flat i ansiktet. Dette var totalt uventet, og det hendte med meg. MEG. Det viste seg at jeg hadde evnen til å ta imot beskjeder, som kom som enkeltsetninger. En og en. Og til slutt ble det et hele. Jeg ble forbauset, men aksepterte raskt denne evnen, og begynte å skrive kanaliseringer til folk. Kontakten med den åndelige verden var etablert ved healingene, og ble nå ytterligere forsterket ved at jeg kunne kanalisere. Jeg kunne ikke bortforklare dette på noen som helst måte.
Å starte på bar bakke som healer var ingen lett oppgave. I de syv månedene jeg hadde jobb med 25 % permisjon var jeg bare helt sikker på at den 1. august 2001 ville alle healingklienter innfinne seg på mitt kontor. Min tillit til at alt gikk i orden var total.
Men den 1. august 2001 endret alt seg. Plutselig forsto jeg hva jeg hadde gjort. Jeg måtte gråte. Det gikk opp for meg at jeg sto helt alene. Ingen økonomisk hjelp. Hvor skulle inntektene komme fra?
Første måneden måtte jeg gå til min gamle arbeidsgiver og be om å få forskudd på feriepengene for neste år. Da var august grei. Så måtte jeg låne 100.000 i banken for å investere i nytt utstyr og markedsføring. Så fikk vi hjelp av det lokale utviklingsselskapet med en økonomisk støtte til oppstarten av det alternative behandlingssenteret. Jo det startet bra. Men klientene uteble.
I september fikk jeg samlet folk til å delta på et kurs. September ga nok penger. I oktober fikk jeg igjen 20.000 på skatten. I november hadde jeg flere bedriftsrådgivningsoppdrag. Jo det gjaldt å holde på tilliten til at universet ville bringe meg det jeg trengte. I desember tjente jeg bare 8.000, men pappa ga oss alle sammen 20.000 i forskudd på arv, så alt løste seg. Og slik har det fortsatt. Jeg har tjent dårligere enn før, men jeg har hatt bedre råd. Forstå det om du kan.
- - - - - Fortsettelse følger - - - - -